Det er ein travel kvardag. Og midt i denna travle kvardagen dukkar det opp nye inspirasjonskjelder. I haust ville jentungen byrja å spele volleyball, ein sport som tok opp store deler av ungdomstida mi. Sjølv om eg visste det kom til å bli travelt, så tenkte eg at det var min tur å bidra inn i felleskapets kasse, så eg vart med som trenar. Med litt låge forvetnigar gjekk me to ned på trening etter trening i haust. Reiste på turneringar og terpa på endelause drillar. Og i alt dette organiserte kaoset så vart det ei utruleg kjekke reise med flotte jenter som gir alt på trening. Dei høyrer ikkje veldig godt etter eller gjer akkurat som eg seier, men det gir oss alle ein utrulig mestringsfølelse og glede som eg hadde gløymt eksisterte i idrettens verden. Ved mi side har eg Anna, Ørjan og Vidar som og gjer at denne jobben blir så givande og inspirerande. Plutseleg, etter ein travel vinter så blei det vår, og pennen byrja å gå igjen. Ballar som fyk gjennom lufta og treffe hovuder som drøymer seg vekk, ein trenar som prøver å få dei til å følgje med og som viser alle følelsespekter.
Mange vil nok påstå at det er særlig min kollega Ørjan som får gjennomgå. Og ja, det er vanskeleg å ikkje la seg inspirera av engasjementet, følelsane og utrykka hans. Men når det er sagt så står eg fortsatt på mitt og seier at dette bare er fiksjon. For når pennen har starta å teikne så byrjar ofte karakterer og historiar å lage seg sjølv og pennen prøvar berre å holde følgje. Korleis historia går for denne trenaren og jentene? ja det vil tida vise.
